God tanke, håpløs gjennomføring: Regjeringens forslag om doble drivstofflagre møter virkeligheten

Regjeringens utspill om å doble Norges lagre av fossilt drivstoff høres tilforlatelig og fornuftig ut, og flere politiske partier har allerede sluttet seg til tanken og vil gå enda lenger. Men Næringsforeninga må advare: forslaget er, slik det foreligger, 100 prosent urealistisk å gjennomføre.

Det finnes ikke store, tomme tanker klare rundt om i Norge som bare kan fylles opp i løpet av de neste tre årene. Infrastrukturen forslaget forutsetter, er rett og slett ikke på plass i dag, å bygge den tar langt mer enn noen få år.

Det som gjør situasjonen ekstra alvorlig, er at regjeringen samtidig fører en politikk som svekker den bunkringskapasiteten vi faktisk har. Med å ta bort fritaket for CO2 avgift for fiskebåter, presser regjeringen hele havgående flåte ut av norske havner. Avgiftspolitikker er ikke omforent med våre naboland og EU slik som var tanken fra start, og ekstrakostnaden for å fylle tanken i Norge blir da flere millioner i forskjell per bunkring. En konkurranseulempe som en næring i omstilling med synkende kvoter ikke kan forventes å bære.

Særlig nord for Tromsø forvitrer kapasiteten raskt der den lokale næringsstrukturen er aller mest sårbar. Havnestrukturen i Nord-Norge er i stor grad avhengig av bunkring og fra større fiskebåter i havgående flåte som. Fiskebåter kan ikke velge å bruke noe annet enn fossil fremdrift. Det er få hurtigladere i Barentshavet.

Drivstoffet må sirkulere gjennom næringslivet

Skal et beredskapslager i det hele tatt fungere, må det være omløp i det. Drivstoff kan ikke bli stående på lager år etter år uten å bli brukt. Drivstoffet må sirkulere gjennom et marked som faktisk bruker det underveis, altså gjennom næringslivet. Slik vi tolker ministeren i dag, er det heller ikke selvsagt at regjeringen selv skal betale for dette beredskapsstuntet.

Bunker Oil, som eier store deler av bunkringsstrukturen i Nord, har flere ganger sagt at de umiddelbart mister omsetning og kan bli nødt til å nedskalere driften i nord dersom CO2-avgiften øker for fiskebåter. Hvordan ser regjeringen dette i sammenheng med sine egne ambisjoner om god beredskap, når selskap som skal bære omløpet i de planlagte lagrene samtidig snakker om permitteringer på grunn av regjeringens egen avgiftspolitikk?

Bunkringsstrukturen er avgjørende

Lokalsamfunnene i nord, som er dem som i hverdagen er vår beredskap, er avhengige av et samfunn som går rundt, at det er liv i havnene og næringsutvikling rundt havnestrukturen. Da er bunkringsinfrastruktur en avgjørende faktor. De båtene som kommer inn for å bunkre skaper ringvirkninger i det lokale næringslivet langt utover salg av drivstoff.

Dette illustrerer et gjennomgående problem: gapet mellom gode intensjoner og realistisk, gjennomførbar næringspolitikk. Verden utenfor møterommene lever ikke av gode tanker fra regjeringen alene, men av dag-til-dag-drift i konkrete virksomheter. Når denne dag-til-dag-driften svekkes samtidig som store ord om beredskap løftes fram, sender regjeringen dobbel kommunikasjon som skader den pågående debatten om forsyningssikkerhet – og undergraver tilliten til at beredskapsarbeidet er reelt forankret i næringslivets hverdag.